Kan "lebensborn" og norsk barnevern sammenliknes?
Jeg tror ikke det. Ihvertfall håper jeg ikke det. Over lang tid har den norske barnevernstjenesten fått beinhard kritikk og til dels alvorlig omtale og rettslige forføyninger mot seg både i Polen og på europeisk nivå. Foruroligende demonstrasjoner mot Norge i utlandet er egnet til å stoppe litt opp og stille oss selv spørsmålet. Gjør vi noe galt? Ingen røk uten ild er et gammelt ordspråk. Var det ikke slik vi ytret oss og var foruroliget og fordømmende mot øst Europa og Sovjetunionen for bare et par generasjoner siden. Burde vi klype oss i armen. Har vi holdninger og politiske krefter i vårt land som skaper usunne måter å utføre offentlige tjenester på. Bygger vi systemer, organisasjoner og virksomheter som i seg selv nedvurderer vanlige mennesker og opptrer direkte uverdig mot andre mennesker?
For mellom 20 og 30 år siden deltok jeg aktivt i politikk på lokalplan. Et stort ansvar jeg fikk tildelt var å være med å bestemme såkalt omsorgoverdragelse. (ta fra noen barnet) Dette var et ansvar jeg var særdeles ukomfortabel med. Det fungerte som en "liten rettsak" med oppnevnt advokat og det hele. Til slutt en avstemming som avgjorde skjebnen til barnet og familien for resten av livet. Dette er dessverre en virkelighet som må til i noen tilfeller. Det er derfor vi har barnevern.
I en slik sak kom barnevernet trekkende med en IQ test som et viktig (såvidt jeg husker avgjørende) moment i saken. Hva er sunn fornuft i slike saker? Hensynet til barnet? Hensynet til barnets fremtid i familien? Hensynet til rettferdighet overfor familien? Vanskelige spørsmål hvor uansett avgjørelsen må treffes med forsiktighet. Helst med veldig gode marginer til å gjøre feil.
I den aktuelle saken stemte jeg imot omsorgsoverdragelse. Hele saken, og også andre saker, gjorde meg vondt. Etter det trakk jeg meg fra å delta i dette. Følelsen av å være med på prosesser som ikke var gode og riktige ble for sterk.
PS! Dette er lenge siden og det er ikke relevant å tenke konkret rundt dette. Dessuten er de juridiske prosessene rundt dette endret siden dengang.
For mellom 20 og 30 år siden deltok jeg aktivt i politikk på lokalplan. Et stort ansvar jeg fikk tildelt var å være med å bestemme såkalt omsorgoverdragelse. (ta fra noen barnet) Dette var et ansvar jeg var særdeles ukomfortabel med. Det fungerte som en "liten rettsak" med oppnevnt advokat og det hele. Til slutt en avstemming som avgjorde skjebnen til barnet og familien for resten av livet. Dette er dessverre en virkelighet som må til i noen tilfeller. Det er derfor vi har barnevern.
I en slik sak kom barnevernet trekkende med en IQ test som et viktig (såvidt jeg husker avgjørende) moment i saken. Hva er sunn fornuft i slike saker? Hensynet til barnet? Hensynet til barnets fremtid i familien? Hensynet til rettferdighet overfor familien? Vanskelige spørsmål hvor uansett avgjørelsen må treffes med forsiktighet. Helst med veldig gode marginer til å gjøre feil.
I den aktuelle saken stemte jeg imot omsorgsoverdragelse. Hele saken, og også andre saker, gjorde meg vondt. Etter det trakk jeg meg fra å delta i dette. Følelsen av å være med på prosesser som ikke var gode og riktige ble for sterk.
PS! Dette er lenge siden og det er ikke relevant å tenke konkret rundt dette. Dessuten er de juridiske prosessene rundt dette endret siden dengang.
Kommentarer